Typografi i Norge

Fra Draumkvæde til Gebr. Klingspor, Fabritius-skriften og Frisianus

Gerhard Munthe og arbeidet for en norsk middelalder-skrifttype

Bokvenner husker vel Gerhard Munthe (1849–1929) helst som en av illustratørene av Snorre Sturlassons Kongesagaer, utgitt første gang i 1899. Draumkvæde fra 1904, der han sto for bind, illustrasjoner og den håndtegnede tekst, er et annet betydelig bokkunstnerisk arbeid fra Gerhard Munthes hånd. Bokas særegne skrift førte ham inn i et mangeårig samarbeid med et tysk skriftstøperi, med formål å lage en gotisk trykkskrift egnet til utgivelse av nordiske middelalder-manuskripter.

Av Torbjørn Eng

Historien om arbeidet med å lage en «Muntheskrift», og Oslo-trykkeriet Fabritius' forsøk på det samme tretti år seinere, er fra en bokhistorisk synsvinkel av stor interesse. Denne historien har inntil nylig vært udokumentert. (Denne artikkelen ble skrevet i 1995.)

Til venstre det første verset i Draumkvæde, der noen av bokstavene er utformet noe ulikt de øvrige versene. V, O og A har alle antikva-karakter i dette verset. Til høyre de tre påfølgende versene, der O og A har gotisk karakter, og også er sterkt dekorert. De små bokstavene i versene 2, 3 og 4 er også mer elegant utformet enn i det første verset. Jeg tror at det første verset er tegnet av Munthe personlig, mens August Sørensen sto for de øvrige.

Ingen framstillinger av norsk bokhistorie har kommet utenom Munthes Draumkvæde-utgivelse fra 1904. Fra ytterst til innerst er det en særpreget publikasjon, som er blitt karakterisert som et kunstverk mer enn en bok. (Se alle sidene i Draumkvæde her.)

Bindet er en pergamentimitasjon, med innmonterte blå glassperler, utført av H. M. Refsum. Reproduksjonen av Munthes illustrasjoner var et pionerarbeid i Skandinavia. Firmaet Wilh. Scheel måtte hente inn en utenlandsk fagmann for å fargeseparere akvarellene, som ble trykt med opptil seks farger, deriblant gull. Teksten er håndtegnet med en rikt dekorert gotisk skrift, utført av tegneren Aug. Sørensen etter Munthes anvisninger. Oslo-trykkeriet W. C. Fabritius & Sønner sto for trykkingen. Boka består av 15 blad og ble trykt i ca. 300 eksemplarer. De aller fleste gikk til medlemmene av «Forening for norsk bokkunst», som var utgiver.

Bindet i Gerhard Munthes Draumkvæde er laget av imitert pergament og utført av hoffbokbinder H. M. Refsum i Christiania. Munthe bestilte de blå glassperlene fra Tyskland. Ifølge kritikerne den gang hadde de en tendens til å falle ut, men de er fortsatt på plass i mitt eksemplar, også på bindets bakside.

Arbeidet for å heve nivået på boktrykket

Rundt århundreskiftet ivret mange for et tettere samarbeid mellom kunstnere og håndverk og industri. Engelskmannen William Morris var en foregangsmann. Påvirket av hans innsats for å reformere boken gjennom sitt trykkeri Kelmscott Press (1891–1896), ble det i mange land arbeidet for å heve nivået på boktrykkerkunsten.

Forening for norsk bokkunst ble stiftet år 1900. I samsvar med den nasjonale stemning i årene fram mot unionsoppløsningen valgte man som sin første publikasjon å utgi Draumkvedet, et verk som man anså for å være ekte norsk, og ikke vandret inn fra utlandet – som andre folkeviser.

Inngangsfrisen til Harald Haardraades Saga i Snorre (1899) – et av mange elementer i dette bokverket som Gerhard Munthe sto bak.

Etter utgivelsen av Snorre i 1899 var Gerhard Munthe etablert som Norges mest betydelige bokkunstner. Han hadde i mange år arbeidet med en særegen norsk dekorativ kunst. Han pekte seg ut som den som best kunne illustrere den mystiske, religiøse Draumkvedet-visen for den nystartet bokkunstforeningen, der han også var styremedlem.

Opprinnelig var planen å utgi diktet og illustrasjonene sammen med en forklaring av Draumkvedet, som folkloristen Moltke Moe skulle forfatte. Men mens Munthe kunne vise fram illustrasjonene på et medlemsmøte i bokkunstforeningen allerede i februar 1901, trekvart år etter stiftelsen, lot Moes forklaring vente på seg. Han fikk stadig forlenget sine frister, mens Munthes utålmodighet vokste.

Omsider bestemte man seg for at Moltke Moes tekst skulle utgis separat på et senere tidspunkt. I desember 1904 var Draumkvæde endelig ferdig. Den vakte stor oppsikt både i inn- og utland, og er blitt både beundret og kritisert, et engasjement som har vart helt opp mot våre dager.

Skriften i Munthes Draumkvæde

Den tegnede teksten ble av noen vurdert som et blindspor, i betraktning av at bokkunstforeningen ifølge sitt formål skulle utvikle bokhåndverket. Typografen var jo satt helt til side! Styret besvarte kritikken med å slå fast at foreningens neste publikasjon skulle bli et rent typografisk produkt.

Et oppslag i Draumkvæde, som består av til sammen 51 vers.

«Dommedag»-illustrasjonen i Draumkvæde.

Skriften i boka var basert på Munthes kjennskap til nordiske middelalderhåndskrifter fra det 13. århundre, og på sagahåndskriftet Codex Frisianus spesielt. Denne boka, som siden 1600-tallet har befunnet seg i Danmark, er høyt vurdert for sin vakre skrift og mange store, fargede initialer.

Draumkvæde-skriften er gotisk, der overlengder og underlengder er forsynt med lange, kalligrafiske utløpere (f.eks. f og j). Enkelte bokstaver er høyst originale (f.eks. p). De store bokstavene er ornamentert, inspirert av initialene som innleder kapitler og avsnitt i middelalderhåndskriftene, og er trykt i rødt. Som middelalderhåndskriftenes initialer er de store bokstavene av ulik karakter: noen er antikvaer, mens andre har gotiske former.

Så langt om utgivelsen av Draumkvæde. Det meste av det foregående er kjent fra andre kilder. Kunsthistorikerne har derimot fart raskt forbi de forsøkene som har vært gjort på å lage trykkskrifter av Munthes bokstavformer i Draumkvæde.

Tysk interesse for Munthes skrift

Mens Munthe gremmet seg over den stadig utsatte utgivelsen av Draumkvæde, og hans skaperkraft ønsket å kaste seg over illustrering av andre folkeviser, fikk han desember 1903 besøk av en bekjent, direktør Friedrich Deneken ved kunstindustrimuseet Kaiser Wilhelm Museum i Krefeld, Tyskland. Munthe viste Deneken noen trykte ark av Draumkvæde, og spurte ham om han kjente noen i Tyskland som ville se en mulighet i å lage en trykkskrift av den håndtegnede tekstens bokstavformer. En slik skrift ville Munthe trenge til andre folkeviseutgivelser.

Gerhard Munthes skisser av hans skrift ble sendt Klingspor i 1904. Denne fotografiske kopien befinner seg i Munthes arkiv i Nasjonalbiblioteket. De store bokstavene er bare 10 mm høye på kopien, men de er trolig blitt forminsket fra originalen, som ble sendt Klingspor. Likevel har de vært bare mellom 15 og 20 mm høye, hvis man sammenligner dem med håndskriften. Bokstavene er tegnet ganske grovt og skissemessig. Teksten på toppen lyder (oversatt fra tysk): «Disse bokstavene (de store) skal ornamenteres enkelt (se «Draumkvæde»). Disse forskjellige bokstavtypene – de gamle, latinske og de yngre, gotiske – skal benyttes om hverandre. Derfor må de alle være tilgjengelige.»

Munthes skisse av det han kalte «ornerte» bokstaver, slik de ble sendt til Klingspor.

Deneken hadde en spesiell forkjærlighet for nordisk kunst, og var en varm beundrer av Munthe. Han var fra Schleswig Holstein og behersket dansk. Han rettet Munthes forespørsel til Rudhard'sche Schriftgiesserei (fra 1906 Gebr. Klingspor) i Offenbach a. M. ved den framstående skriftkjenner Karl Klingspor, som han kjente fra tidligere.² Bedriften hadde vært tidlig ute med å engasjere kunstnere til å tegne nye skrifter. Dette hadde gitt kommersiell suksess med Otto Eckmanns jugend-skrift «Eckmann-Schrift» (1900).

Karl Klingspors vurdering av skriften

Karl Klingspor var interessert, da han allerede var kjent med Gerhard Munthes kunst. Han reagerte positivt på de tilsendte eksemplene, og skrev: «Jeg liker skriften ualminnelig godt, og ser en spennende utfordring i å lage en virkelig fin skrift på basis av dette materialet.» Men: «Så enkelt som Munthe synes å tro, er denne saken ikke.»

Han pekte på det kompliserte arbeidet med å omdanne en tegnet skrift med alle dens variasjoner, til typer der hver enkelt bokstav som regel kun har ett uttrykk, og som må passe sammen med alle de andre bokstavene. Han viste også til de mange «overhengene» i skriften, dvs. utløpere fra én bokstav som går inn på «området» til en annen (f.eks. h). Med den tids blyteknikk ville disse komplisere settingen, så Klingspor ønsket færrest mulig slike. Han var også skeptisk til de store bokstavene i Munthes skrift, som han syntes ikke passet sammen med de små. For mens de små var av gotisk karakter, hadde mange av de store bokstavene latinsk (antikva-)preg.

Disse illustrasjonene tegnet Karl Klingspor i et brev til Munthe mars 1905. På denne måten forklarte han de tekniske problemene knyttet til blytyper for den teknisk ukyndige Munthe. Problemet var særlig de store «overhengene» i en slik kalligrafisk skrift.

Disse innvendingene ble gjentatt mange ganger de neste årene, men Gerhard Munthe var negativ til å korrigere sitt verk. Han var kunstner, mens Karl Klingspor var en praktiske fagmann og skrifthistoriker. Munthe baserte sin dekorative kunst på fortidens former, men ville gi dem et fritt, personlig preg. Hans kunnskaper om skrifttyper var dessuten mangelfulle. Han hadde bl.a. helt urealistiske forventninger til hvor raskt skriften kunne være ferdig, og leverte Klingspor bare en løselig skisse av sitt alfabet. Hvis Munthe hadde akseptert Klingspors invitasjon til å besøke skriftstøperiet sommeren 1904 hadde samarbeidet kanskje fått et annet forløp.

I mars 1905 fikk Munthe tilsendt den første satsprøven av 14 bokstaver. Klingspor gjentok at det var en motsetning mellom de store og små bokstavene i teksten. Men til Deneken, som fungerte som mellommann mellom Klingspor og Munthe, tok han hånden fra munnen og skrev: «...formodentlig strekker hans skaperkraft ikke til (å nytegne de store bokstavene).»

Karl Klingspors spørsmålstegn ved Munthe skaperevne som skriftkunstner er interessant, på bakgrunn av at et nærmere studium av Draumkvæde-boka viser at det første verset er skrevet med tildels avvikende, enklere og mindre dekorerte bokstaver enn de andre. Jeg tror at teksten på denne siden er skrevet av Munthe selv, og at Aug. Sørensen derfor har hatt en større betydning enn tidligere antatt for utformingen av teksten i boka som helhet. Det første verset viser dessuten likhetstrekk med annen bokstavtegning fra Munthes hånd.

Dette er et prøvetrykk fra Gebr. Klingspor datert 30.10.1907. Teksten etterligner Draumkvæde, men alle bokstavene var foreløpig ikke ferdige. Men på denne måten kunne skriftskjæringen sammenlignes med den håndtegnede originalen, altså Draumkvæde. For eksempel Å og O var ennå ikke skåret, men støperiet var i gang med å teste de ornerte versjonene.

Munthe hørte i lang tid ikke nytt fra Klingspor, og var meget utålmodig. Også Friedrich Deneken etterlyste flere ganger framdrift i saken. Så, i mars 1906, var Munthe på vei hjem fra et Paris-opphold, og i Köln kom Karl Klingspor inn i togkupeen. De reiste sammen en times tid og diskuterte skriften. Sannsynligvis tok Klingspor på ny opp skriftens blanding av gotiske og latinske former, for som følge av dette møtet nytegnet Munthe noen bokstaver.

Etter enda halvannet års venting, i oktober 1907, mottok Munthe en prøve som viste et nesten komplett alfabet av små bokstaver, og sju store bokstaver. «Det er jo herligt! – men hvorfor gjør han det aldrig færdigt,» skrev Munthe til Deneken.

Ny kontakt med Gebr. Klingspor

Deneken skulle fortsette å purre et par år, mens Munthe ble opptatt med utsmykkingen av Håkonshallen i Bergen. Men da han gjenopptok arbeidet med folkevisene, må han igjen ha følt behov for skriften. Vinteren 1916 ba han den framtredende Oslo-boktrykkeren M. R. Kirste å henvende seg til Gebr. Klingspor i sakens anledning.

Dette prøvetrykket, datert 1910, ble sendt Munthe først i 1916, via mellommannen boktrykker M. R. Kirste i Christiania. Ingen ornerte store bokstaver er inkludert. Prøven viser tre ligaturer: ft, ld og gj (se tredje nederste linje).

Klingspor svarte at skriften nesten var ferdig, men at man var kommet i tvil om man var på rett vei. Arbeidet var blitt lagt til side og deretter glemt. Klingspor var villig til å gjenoppta arbeidet hvis Munthe bifalt de vedlagte prøvene. Disse avtrykkene, som er datert 1910, viser at skriften var kommet svært langt, og var skåret i to grader (størrelser). Støperiet hadde kalt den «Muntheschrift».

På Kirstes anbefaling nytegnet Munthe tre av de store bokstavene. Og for ytterligere å overbevise Klingspor, refererte han de positive vurderingene av skriften som hadde framkommet ved utgivelsen i 1904. Han innhentet også en uttalelse fra Universitetet, som bekreftet at Munthes skrift var basert på nordiske middelalderhåndskrifter. Munthe trodde nemlig at Klingspors kritikk av hans bokstaver skyldtes manglende kjennskap til disse.

Et utsnitt av Codex Frisianus, sagaen om Harald Hårfagre. Dette håndskriftet inspirererte Munthe til skriften i Draumkvæde. (Wikimedia Commons)

Men skriften kom aldri lenger, og til sine Norske folkeviser (utgitt posthumt 1933) måtte han igjen tegne bokstavene, denne gang med en mer ordinær skrift.

I 1944 ble Gebr. Klingspor totalødelagt under et alliert flyangrep. Alt materiale i forbindelse med skriften forsvant. Dagens Klingspor-Museum har vært nesten helt uvitende om Munthe-skriften.

Fabritius-trykkeriet lager sin versjon

Omtrent samtidig med tilintetgjørelsen av Munthe-skriften, i 1943, begynte Oslo-trykkeriet W. C. Fabritius & Sønner arbeidet med sin versjon av Munthes skrift. En særpreget, kraftig og nasjonal stil har preget arbeidene fra dette trykkeriet, som var eid av Hroar Scheibler, en engasjert fagmann med bokhistoriske interesser. Når ønsket var å lage en skrifttype, var det derfor nærliggende å søke til Gerhard Munthes arbeider.

Bedriftens tegner Ole T. Ystenes sto for det praktiske, mens Scheibler og andre i Fabritius korrigerte. Skriften ble teknisk framstilt av Monotype Corporation i England, for bruk av Fabritius alene.

Etter 20 års arbeid, i 1962, var skriften ferdig. «Fabritius-skriften», som den ble døpt, består av et uvanlig stort antall tegn: blant annet to sett tall, et eget alfabet med kapitéler (store bokstaver på høyden til de små bokstavene) og 13 ligaturer (sammenstøpte bokstavpar). Kostnadene må ha vært store og følbare selv for en av Norges største trykkeribedrifter.

Til venstre et forarbeid til Fabritius-trykkeriets versjon av Munthes Draumkvæde-skrift. De tegnede bokstavene er forminsket fotografisk og montert i en tekst for å vurdere helhetsvirkningen. Til høyre en tekst satt med de ferdige typene.

Fabritius-skriften ble nesten ikke brukt, så vidt vites kun til enkle arbeider som brevkort, hilsener o.l. Jeg har heller ikke funnet den omtalt noe sted, til tross for den begivenheten en original trykkskrift laget av en norsk bedrift må ha vært. Fabritius-skriften må betraktes som Hroar Scheiblers personlige verk, drevet gjennom av kjærlighet til boktrykkerkunsten, uten hensyn til praktisk nytte eller ære.

En vurdering av de to skriftene

Disse to versjonene av Munthes Draumkvæde-skrift er ganske forskjellige. Klingspors arbeid er en særpreget, vakker skrift som nok kunne fått en viss anvendelse, men neppe blitt en økonomisk suksess. Karl Klingspors mishag over enkelte bokstavformer bidro nok til at arbeidet ble halvhjertet og ikke ferdig. Kanskje tiden etter hvert hadde løpt fra skriften, når årene gikk etter Morris-begeistringen, jugend-stilen og de nasjonalistiske følelsene rundt år 1900.

Fabritius-skriften framsto nok også som noe utdatert da den var ferdig på det funksjonalistiske 60-tallet. Skriften er heller ikke så sjarmerende som Klingspors Muntheschrift. De kalligrafiske over- og underlengdene er borte. De store bokstavene er mer vellykkete og gir alene et monumentalt inntrykk.

Under mitt arbeid med å avdekke denne historien har jeg som skriftelsker ikke motstått fristelsen til å lage min egen, digitale versjon av Munthes skrift. Det sier noe om vår tid at den er blitt mottatt med en viss interesse.

Publisert første gang i Bokvennen nr. 4 1996. Mellomtitlene er lagt til seinere. Mange av illustrasjonene er helt nye med nye billedtekster.

ENGLISH SUMMARY
This is my first article about the Munthe-Schrift, published in Bokvennen 1996, no. 4. English readers are welcome to read an updatedand more in-depth analyses here, which may intererest Norwegian readers as well.

Først publisert på nett 2002.
Sist revidert 02.05.2023.

TYPOGRAFI I NORGE har siden år 2000 kastet lys over norsk grafisk historie, samt tilbudt materiale av interesse for dyrkere av skrift og typografi. Det legges sporadisk ut nytt stoff. THESE PAGES have since year 2000 been dedicated to exploring Norwegian printing history, as well as typefaces and typography in general. Most articles have an English summary at the end. ANSVARLIG for disse sidene er typograf og bibliotekar Torbjørn Eng. Kommentarer mottas med takk!