Ulike praksiser – men hvilken er best og mest tradisjonstro?
Sitattegn, anførselstegn, gåseøyne, hermetegn – hodepine i norsk typografi
De tradisjonsrike typografiske reglene har siden 1980-tallet vært under press som følge av at også andre enn faglærte typografer nå skaper typografi. Rimelig og enkel ny teknologi (PC/Mac sammen med både grafiske programmer og avanserte tekstbehandlingsprogrammer) er tatt i bruk i både privat og profesjonell sammenheng av store deler av befolkningen.
Av Torbjørn Eng
Den nye teknologien har også egenskaper i seg selv, som gjør at de tradisjonelle typografiske løsningene ikke lenger er like nærliggende å gripe til som før. Dessuten er påvirkningen fra utenlandsk typografisk praksis større enn tidligere.
En av disse reglene gjelder bruken av sitattegn (som er den betegnelsen jeg bruker i denne artikkelen). Andre eksempler er hvordan initialer (store begynnelsesbokstaver) plasseres sammen med brødteksten, og bruken av apostrof. Denne artikkelen handler om bruken av sitattegn.
I eksemplet over kan man raskt bringe på det rene hva som er min holdning til bruk av sitattegn. Teksteksemplet er hentet fra Thomas Manns Doktor Faustus (Gyldendal 1969). Det viser et komplisert sitatproblem, med sitering på tre nivåer. Mitt forslag er: Sitattegn: « og » – Sitat-i-sitat: ‘ og ’ – Sitat-i-sitat-i-sitat: “ og ”. (Forlaget løste det på denne måten: Sitat: « » – Sitat-i-sitat: ’ ’ – Sitat-i-sitat-i-sitat: « ».)
På slutten av 1990-tallet ble det i nyhetsgruppa no.fag.typografi med jevne mellomrom diskutert bruken av sitattegn. Debattantene syntes i stor grad å være ikke-faglærte, men meget interesserte og kvalifiserte utøvere av «den typografiske kunst» – ofte i akademiske sammenhenger. De ønsket å produsere profesjonell tekst – og søkte svaret på hva som er «korrekt» typografi, men forholdt seg kritisk til kildene. Og ofte gir heller ikke tradisjonen fyllestgjørende svar.
Da første versjon av denne artikkelen ble skrevet i 2000, hadde jeg i noen år deltatt i nyhetsgruppa no.fag.typografi. På denne tida var nyhetsgrupper (engelsk: bulletin boards/newsgroups) et mye brukt medium for mennesker med engasjement for et interessefelt. Det var et databasert system for å utveksle meninger og filer, typisk via et modem for å koble seg via telenettet ut på internett. Innlegg som ble lagt ut på serverne kunne leses av alle medlemmene av nyhetsgruppa. Med utviklingen av internettet som et World Wide Web med HTML-protokollen, og seinere sosiale medier som Facebook, mistet nyhetsgruppene sin betydning. – Min artikkel fra 2000 ble mye lest og har nok hatt en viss betydning for bruken av sittategn i norsk typografi. Den ble i 2023 i stor grad endret, blant annet justert for den tekniske utviklingen og samfunnsutviklingen i tida som har gått.
Jeg mener ikke at den typografiske tradisjonen alltid gir tilfredsstillende svar på alle slike spørsmål, heller ikke at de svarene som har vært gitt er de beste, eller at de ikke kan endres. Det vi betrakter som typografisk «riktig» er jo det (foreløpige) endepunktet i en utvikling, som vil gå stadig videre. Det er også naturlig at nytt teknisk utstyr vil føre til nye standarder for hva som er riktig og galt, fordi den grafiske teknikken har alltid vært med på å bestemme resultatet, den endelige typografien. Derfor er det velkomment med en debatt om slike spørsmål.
Hva er tradisjonen for sitattegn?
En velkjent læresetning innen typografien er at de typografiske løsningene skal hjelpe budskapet med å nå fram til leseren, og at utformingen ikke skal forkludre formidlingen av budskapet ved at leseren fester seg mer ved formen enn ved innholdet. Denne tesen kan og må riktignok modifiseres når det gjelder f.eks. reklamens behov for å fange leseren med en oppsiktsvekkende form. Men for de fleste kategoriene grafiske uttrykk (f.eks. bok-, avis- og tidsskrifttypografi, og i dag skjermbasert tekst) er dette likevel en tungtveiende grunn til å bruke tradisjonelle løsninger – i dette tilfelle de sitattegnene som leserne er vant med.
Hva er så tradisjonen i norsk typografi for sitering, hva er det lesende publikum vant med?
Kirstes yrkeslære for settere var standardverket i yrkesopplæringen av typografer fra 1938 (1. utgave) gjennom 2. utgave i 1947 helt fram til 1980-tallet (3. utgave kom i 1965). Boka viste to løsninger for sitering, én med det forfatteren kalte anførselstegn og én med gåseøyne (som var navnet han ga « »). Løsningen for sitat-i-sitat ble noe endret i utgaven fra 1965 (se det siste anførselstegnet).
Måten å sitere på har endret seg over tid. I begynnelsen av 1900-tallet var formen ,, “ mye brukt. Man finner også formen ,, ”, som vist i illustrasjonen over. Disse løsningene er nå helt ute av bruk. Formen « » ble anvendt samtidig med disse, i hvert fall fra begynnelsen av 1900-tallet (se eksemplet over). I dag er denne formen dominerende i avis-, bok- og tidsskrifttypografien i Norge – men utfordret av de angloamerikanske “ ” og skrivemaskinformen ", som har gjort seg gjeldende siden 1980-tallet.
Det er liten tvil om at « » blir oppfattet som riktig siteringsmåte av lesere flest i Norge i dag, også blir brukt oftest av dem som gir typografi til dokumenter både på papir og skjerm.
Sitattegnene « » er av fransk opprinnelse, og kalles «guillemet» etter sin skaper, boktrykkeren Guillaume le Bé på 1500-tallet. Pr. 2023 kan man se at betegnelsen «chevron» (norsk: sjevron) også er brukt om dem. De brukes som sitattegn i Danmark, delvis i Sverige, og i flere land på kontinentet, og er standard i Frankrike. I Sverige og Danmark lar man spissen peke innover (motsatt oss). I Frankrike er det vanlig å legge litt ekstra luft mellom tegnet og det som siteres (noe franskmennene også gjør ved kolon, utropstegn o.s.v).
Nye sitattegn har gjort seg gjeldende
I 1984 kom Apples Macintosh personlige datamaskin, med WYSIWYG (What You See Is What You Get) på skjermen, PostScript, Laserwriter og PageMaker, og ble raskt tatt i bruk av entusiastiske publisister, som slik kunne gjøre selv mye av det som tidligere måtte overlates til grafiske bedrifter. 15 år etter at denne utviklingen startet, da jeg skrev denne artikkelen, var disse verktøyene blitt tatt i bruk av store grupper i samfunnet, også på PC-plattformen. Tjue år etter, i 2023 utføres typografisk arbeid av nær sagt alle og enhver, og i stadig større grad for å leses på skjerm. Denne utviklingen har medført et press mot de typografiske reglene, av minst følgende tre årsaker:
De typografiske skriftene brukes med skrivemaskin-mentalitet
På en skrivemaskin hadde man bare tilgjengelig "-tegnet som sitattegn (skift-2). Dette sitattegnet fortsatte mange å bruke etter at skrivemaskinen ble erstattet av en PC eller Mac.
Med de personlige datamaskinene hadde de fått tilgang til typografiske skrifter, som f.eks. Times og Garamond, som har et stort sortiment med tegn, inkludert forskjellige typografiske sitattegn. Men de første brukerne var vant med "-tegnet, og dette var det enkleste å bruke, noe det er også i 2023. Andre sitattegn må hentes fram med snodige tastekombinasjoner (se illustrasjon under).
Slik hentes de typografiske tegnene for sitering på hhv. Macintosh og PC. På PCen tastes tallene på det numeriske tastaturet.
Konvertering til anglo-amerikanske sitattegn hos mottakeren
Når en manusforfatter, som har brukt " som sitattegn, leverer sitt elektroniske dokument for bearbeiding til en mottaker med grafiske programmer, fører standard konvertering («default») av dette tegnet til at det ender opp som de anglo-amerikanske sitattegnene “ og ”. Dette skyldes at utstyret og programmene vi bruker som hovedregel er amerikanske. Det er imidlertid fullt mulig å velge konvertering til « ».
Manglende formell opplæring betyr ubevisst holdning
Når disse verktøyene tas i bruk av personer uten formell opplæring i hva som er vanlig i norsk typografi, vil man bruke sitattegn utfra hva som man syns ser OK og kjent ut, enten det er " – siteringstegnet på skrivemaskiner, eller de anglo-amerikanske “ ”. Påvirkningen fra britisk og amerikansk tekst er så stor at noen har trodd at “ ” er normen også i Norge.
Hvorfor holde fast ved « »
Et argument for å fortsette med « » (som vi for enkelhets skyld kan kalle doble vinkler) i norsk typografi er at de er de vanligste å bruke, at disse tegnene er hva leserne forventer at sitater skal angis med. Men viktigst er at de – etter min mening – er de beste sitattegnene.
Å bruke tegnet " som siteringstegn i typografien strider mot typografiens estetikk. Våre trykkskrifter bygger på håndskrifter fra før boktrykkerkunsten ble innført, og bokstavene bærer derfor preg av håndens bevegelser med bredpennen. Det mekanisk-pregede sitattegnet " bryter med dette, noe som er spesielt tydelig for antikvaskriftenes (f.eks. Garamond) vedkommende.
Men hva med de angloamerikanske sitattegnene “ og ”, eller ‘ og ’ – de fungerer tydeligvis utmerket for amerikanere og briter? Hvorfor ikke også hos oss?
For å skape et rolig og tiltrekkende satsbilde (tekstens visuelle uttrykk) er det avgjørende at x-høyden i linjene klart står fram. Dette betyr at over- og underlengder (som f.eks. nedre del av g og øvre del av f) og aksentbokstaver (f.eks. å og é) ikke dominerer over tegn som f.eks. a og n, som kun fyller den såkalte x-høyden. Det er disse tegnene på den såkalte x-høyden som gir linjen en helhet og en retning, som øyet skal følge. Over- og underlengder og aksenttegn gjør linjene mindre distinkte, mer urolige, øyet kan tendere til å ledes bort fra linjen.
Over- og underlengder er meget viktig for leseligheten (og disse bokstavene kan jo heller ikke bare velges bort), men hvis de sammen med aksentbokstaver og sitattegn av typen ‘ ’ “ ” blir for mange, blir satsbildet urolig.
Sats med latinsk tekst er faktisk den roligste og anses derfor som den beste, for her er frekvensen av over- og underlengder lavere enn i andre språk. Svensk tekst er et motsatt eksempel. Denne er mer urolig enn norsk tekst pga. aksentene i ö, Ö, ä og Ä.
« » ligger innenfor x-høyden og gjør ikke teksten mer urolig enn nødvendig. Det gjør derimot “ og ”, særlig når det er mange av dem. (‘ og ’, som ofte brukes i Storbritannia, er rett nok noe bedre enn de amerikanske “ og ”, siden de er mindre.)
Mens de norske sitattegnene holder seg innenfor x-høyden, gjør de angloamerikanske sitattegnene tekstbildet mer urolig.
Den anerkjente danske boktrykkeren C. Volmer Nordlunde skrev i sin Typografisk ABC for bogvenner (1946) følgende om « og »: «... den sidste Form, der falder sammen med Skriftlinien, er bedst.» Nettopp.
Bruken av sittattegn har endret seg med tida. På fundamentet for Karl Johan-statuen på Slottsplassen i Oslo er et av sitattegnene på et tidspunkt blitt endret, og det gamle gjenmurt. Eller var det en steinhogger-tabbe... Sitattegnenes form og plassering er viktig, men det er ganske utrolig at noen valgte å korrigere skrift hogget i stein. Hva skjedde, og hvorfor?
Hvordan løse sitat-i-sitat og sitat-i-sitat-i-sitat?
Jeg foreslår da bruk av ‘ og ’ – og ved sitat-i-sitat-i-sitat “ ”. Disse rammes riktignok av kritikken over, i og med at de bryter med skriftlinjen (x-høyden), men det er ikke så ofte man trenger anvende sitat-i-sitat, og meget sjeldent man opplever sitat-i-sitat-i-sitat.
Bruken av ‘ og ’ for sitat-i-sitat er i dag mye brukt i Norge. En annen løsning har tidligere hatt en viss utbredelse, nemlig to apostrofer ’ og ’. Det er imidlertid en fordel at sitattegn er symmetriske, at de «lukker» sitatet inne, for slik vet man om de angir begynnelsen eller avslutningen på et sitat.
Det er blitt hevdet at å blande « og » med ‘ og ’ er et stilbrudd, og at sitat-i-sitat heller bør markeres med enkle vinkler: ‹ og ›. Dette er en forståelig innvending. Men stilharmoni er ikke alt, typografien krever også klare visuelle forskjeller for å fungere godt som kommunikasjonsmiddel. Dessuten markerer de enkle vinklene for svakt, de har lett for å drukne i teksten.
Bruk av ‹ og › ved sitat-i-sitat
Den kjente typografiske teoretiker og praktiker, tyske Jan Tschichold anbefalte en konsekvent bruk av vinkler i siteringer: riktignok med ‹ › på første nivå, og « » for sitat-i-sitat. Den norske typografi-nestoren Øyvin Rannem har anbefalt det samme (men i omvendt rekkefølge) i en debatt på 1990-tallet i nyhetsgruppa no.fag.typografi. I sin lærebok Typografi og skrift (Abstrakt forlag, 2005) tok han dem også i bruk (se f.eks. side 36). En annen framtredende norsk fagmann, førstelektor Sven Erik Skarsbø, anbefaler også dette som den estetisk beste løsningen.
Det finnes etter hvert flere eksempler på bruk av enkle vinkler for sitat-i-sitat i norsk typografi. Et tidlig eksempel er Robert Musils roman Mannen uten egenskaper (1–4, Solum 1990–93).
Min innvending er at de enkle vinklene er så smale og derfor små, at når de står inntil det de siterer, kommer de dårlig fram – det blir for lite tydelig at her blir det sitert. Det avhenger riktignok av utformingen av de enkle vinklene. Mitt alternativ ‘ ’ derimot, er svært tydelig. Men kanskje vil det hjelpe å legge inn litt luft mellom de enkle vinklene og det som siteres, slik som praksis er i Frankrike ved de doble vinklene. Men breddeverdien på disse tegnene er allerede bestemt av fontprodusenten, så da blir det manuelle eller halv-manuelle løsninger.
Det som av de nevnte autoritetene blir hevdet er «det estetisk beste», oppfatter jeg som en ambisjon om å ivareta en estetisk likhet, som ikke nødvendigvis er det kommunikasjonsmessig beste. For forståelsen er en viss grad av ulikhet nødvendig.
Og hva når man trenger å markere sitat-i-sitat-i-sitat-i-sitat? Da er det naturlig å ta i bruk ‘ ’ eller “ ”, og man er like langt – den estetiske konsekvensen er brutt.
Bruk av enkle vinkler som sitat-i-sitat, slik Tschichold, Rannem og Skarsbø anbefaler, men som jeg mener markerer for svakt. Sitering på tredje nivå kan alternativt løses med gjentagelse av doble vinkler. Til slutt i teksten ser man den uheldige sammenstillingen av tre vinkler, som kan forekomme ved dette valget for sitat-i-sitat. Se også den første illustrasjonen i denne artikkelen for min løsning på dette teksteksemplet. (I den brukte skriften, Arno, er de enkle vinklene relativt store, som følge av at de doble vinklene er temmelig brede – etter min mening en svakhet ved denne for øvrig flotte skrifttypen.)
Til slutt vil jeg nevne en uheldig situasjon som kan oppstå når sitering og sitat-i-sitat avsluttes eller begynnes samtidig, slik som i dette eksemplet: «... et ‹vidunderbarn›», sa han. Tre vinkler etter hverandre kan være vanskelig å dechiffrere. Mitt alternativ ville gitt «... et ‘vidunderbarn’», sa han. (Det skal innrømmes at markeringen av sitat-i-sitat og sitat-i-sitat-i-sitat med min løsning også ville kunne gi en slik sammenhopning av like tegn (‘“xxx... eller ...yyy”’. Men dette skjer svært, svært sjelden – det er sitat og sitat-i-sitat som det er viktigst å finne en god løsning på.)
Det ser ut til at min anbefalte løsning er den absolutt dominerende i norsk tekst pr. 2024, og derfor den leserne er mest vant med. Jeg gjentar den derfor til slutt her:
Se min animasjon om bruk av sitattegn (fra 2000).
Varighet: 45,5 sek. Deretter starter den på nytt. Animasjonen avsluttes ved å lukke vinduet som den vises i.
ENGLISH SUMMARY
The standards for quotation marks differ from country to country, and the Norwegian standard has been guillemets pointing outwards, like «this». With the oncome of the public availability of desktop publishing, together with American typesetting applications, the Anglo-American standards have made a strong influence on Norwegian printing. This article argues that the Norwegian traditional typographic practice of quotation should be kept, because they produce the visually best text. The article also takes up how quotations inside quotations (and over again) should be practised.
Først publisert i 2000
Sterkt endret oktober 2023
Sist revidert 29.12.2024
