Sitattegn, anførselstegn, gåseøyne, hermetegn - hodepine i norsk typografi

De tradisjonelle typografiske reglene har de siste ti-tjue årene vært under press som følge av at også andre enn de faglærte typografene nå skaper typografi. Rimelig og enkel ny teknologi (PC/Mac og grafiske programmer) er tatt i bruk i både privat og profesjonell sammenheng av store deler av befolkningen. Den nye teknologien har også egenskaper i seg selv, som gjør at de tradisjonelle typografiske løsningene ikke lenger er like nærliggende å gripe til som før. Dessuten er påvirkningen fra utenlandsk typografisk praksis antakelig større enn tidligere.

En av disse reglene gjelder bruken av sitattegn (som jeg foretrekker å kalle dem). Andre eksempler er hvordan initialer (store begynnelsesbokstaver) plasseres sammen med brødteksten, og bruken av apostrof.

I nyhetsgruppa no.fag.typografi blir med jevne mellomrom spørsmålet om bruken av sitattegn diskutert. Debattantene synes i stor grad å være ikke-faglærte, men meget interesserte og kvalifiserte utøvere av «den typografiske kunst» - ofte i akademiske sammenhenger. De ønsker å produsere profesjonell tekst - og søker svaret på hva som er «korrekt» typografi, men forholder seg kritisk til kildene. Og ofte gir heller ikke tradisjonen fyldestgjørende svar.

Jeg mener absolutt ikke at den typografiske tradisjonen alltid gir tilfredsstillende svar på alle slike spørsmål, heller ikke at de svarene som har vært gitt er de beste, eller at de ikke kan endres. Det vi betrakter som typografisk «riktig» er jo det (foreløpige) endepunktet i en utvikling, som vil gå stadig videre. Det er også naturlig at nytt teknisk utstyr vil føre til nye standarder for hva som er riktig og galt, for teknikken har alltid vært med på å bestemme resultatet, den endelige utformingen. Derfor er det velkomment med en debatt om slike ting.

Hva er tradisjonen for sitattegn?

En velkjent læresetning innen typografien er at de typografiske løsningene skal hjelpe budskapet med å nå fram til leseren, og at utformingen ikke skal forkludre formidlingen av budskapet ved at leseren fester seg mer ved formen enn ved innholdet. Denne tesen kan og må riktignok modifiseres når det gjelder f.eks. reklamens behov for å fange leseren med en oppsiktsvekkende form. Men for de fleste kategoriene grafiske uttrykk (f.eks. bok-, avis- og tidsskrifttypografi) er dette likevel en tungtveiende grunn til å bruke tradisjonelle løsninger - i dette tilfelle de sitattegnene som leserne er vant med.

Her er mitt forslag

Her kan man raskt bringe på det rene hva som er mitt forslag til bruk av sitattegn (og hvordan markere sitat-i-sitat, - for ikke å snakke om sitat-i-sitat-i-sitat...).

(Fra Thomas Mann: Doktor Faustus. Gyldendal.)

Dette er et eksempel på et komplisert sitatproblem. Mitt forslag er:
SITATTEGN: « og »
SITAT-I-SITAT: ‘ og ’
SITAT-I-SITAT-I-SITAT: “ og ”

Forlaget løste det på denne måten:
Sitat: « »
Sitat-i-sitat: ’ ’
Sitat-i-sitat-i-sitat: « ».
Boka ble utgitt i 1969.

Hva er så tradisjonen i norsk typografi for sitering, hva er det lesende publikum vant med?

Måten å sitere på har endret seg over tid. I begynnelsen av 1900-tallet var formen ,, “ mye brukt. Man finner også formen ,, ”, som vist i eksempel 1 til høyre. Disse formene er nå helt ute av bruk. Formen « » ble anvendt samtidig med disse, i hvert fall fra begynnelsen av 1900-tallet (eksempel 2 til høyre). I dag er den nesten enerådende i avis-, bok- og tidsskrifttypografien i Norge (bortsett fra de angloamerikanske “ ” og skrivemaskinformen " som har gjort seg gjeldende de siste ti-tjue årene).

Det er liten tvil om at « » blir oppfattet som riktig siteringsmåte av lesere flest i Norge i dag.

Sitattegnene « » er av fransk opprinnelse («guillemets»), og er i bruk i Danmark, delvis i Sverige, og i flere land på kontinentet. I Sverige og Danmark lar man spissen peke innover (motsatt oss). I Frankrike er det vanlig å legge litt ekstra luft mellom tegnet og det som siteres (noe franskmennene også gjør ved kolon, utropstegn o.s.v).

«Kirstes yrkeslære for settere» var standardverket i yrkesopplæringen av typografer fra 1938 (1. utg.) til til 80-tallet (3. utg. kom i 1965). Han anga to løsninger for sitering, en med anførselstegn og en med gåsøyne (som var navnet han ga « »). Men for disse ble det ikke gitt noe svar på hvordan løse et sitat-i-sitat.

Nye løsninger som gjør seg gjeldende

I 1984 kom Apples Macintosh personlige datamaskin, med WYSIWYG på skjermen, PostScript, Laserwriter og PageMaker, og ble raskt tatt i bruk av entusiastiske publisister, som slik kunne gjøre selv mye av det som tidligere måtte overlates til grafiske bedrifter. I dag er disse verktøyene blitt allemannseie. Typografi på papir og skjerm utføres av alle og enhver. Dette har medført et press mot de typografiske reglene, av minst følgende tre årsaker:

Denne løsningen vitner om at opphavsmannen mangler kjennskap til og følelse for typografi og skrift. Dette tegnet ble (og kanskje ennå blir) brukt til sitering på skrivemaskiner – et meget fattig grafisk verktøy. I typografisk sats brukes det som uttrykk for måleenheten tommer.

De typografiske skriftene brukes med skrivemaskin-mentalitet
På en skrivemaskin har man bare tilgjengelig "-tegnet som sitattegn (skift-2). Dette har mange fortsatt å bruke etter at skrivemaskinen ble erstattet av PC eller Mac. Med det nye utstyret har de fått tilgang til typografiske skrifter, som f.eks. Times og Palatino, som har et stort sortiment med tegn, inkludert forskjellige sitattegn. Men brukerne er vant med "-tegnet, og dette er det enkleste å bruke. Andre sitattegn må hentes fram med snodige tastekombinasjoner (se illustrasjon til høyre).

Konvertering til anglo-amerikanske
sitattegn hos mottakeren
Når en manusforfatter (som har brukt " som sitattegn) leverer sitt elektroniske dokument for bearbeiding til en mottaker med grafiske programmer, fører standard konvertering («default») av dette tegnet til at det ender opp som de anglo-amerikanske sitattegnene “ og ”. Dette skyldes at utstyret og programmene vi bruker som hovedregel er amerikanske. Det er imidlertid fullt mulig å velge konvertering til « ».

Slik hentes de typografiske tegnene for sitering på hhv. en Macintosh og PC. På PCen tastes tallene på det numeriske tastaturet.

Manglende formell opplæring betyr ubevisst holdning
Når disse verktøyene tas i bruk av personer uten formell opplæring i hva som er vanlig i norsk typografi, vil man bruke sitattegn utfra hva som man syns ser OK ut, enten det er tommetegnet " (se mer om tommetegn nederst på denne sida) – også kjent som siteringstegn på skrivemaskiner, eller de anglo-amerikanske “ ”. Påvirkningen fra britisk og amerikansk tekst er også så stor at mange nok tror at “ ” er normen også i Norge.

Slik praktiseres sitering i britisk og amerikansk typografi i dag. (Dette er kun hovedregelen, f.eks. kan man se den «amerikanske» praksisen i flere britiske aviser.)

Hvorfor holde fast ved « »

Et argument for å fortsette med « » (doble vinkler) i norsk typografi er at de er de vanligste å bruke, at disse tegnene er hva leserne forventer at sitater skal angis med. Men viktigst er at de - etter min mening - er de beste sitattegnene.

For å skape et rolig og tiltrekkende satsbilde (tekstens visuelle uttrykk) er det avgjørende at x-høyden i linjene klart står fram. Dette betyr at over- og underlengder (som f.eks. nedre del av g og øvre del av f) og aksentbokstaver (f.eks. å og é) ikke dominerer over tegn som f.eks. n, som kun fyller den såkalte x-høyden. Det er disse tegnene på x-høyde som gir linjen en helhet og retning, som øyet skal følge. Over- og underlengder og aksenttegn gjør linjene mindre distinkte, øyet kan tendere til å følge dem bort fra linjen.

Over- og underlengder er meget viktig for leseligheten (og disse bokstavene kan jo heller ikke bare velges bort), men hvis de sammen med aksentbokstaver og sitattegn av typen ‘ ’ “ ” blir for mange, blir satsbildet urolig.

Bruken av sittattegn har endret seg med tiden. På fundamentet for Karl Johan-statuen på Slottsplassen i Oslo er sitattegnene på et tidspunkt blitt endret, og de gamle gjenmurt. Eller var det en steinhogger-tabbe... Hva skjedde, og hvorfor? Se stor versjon her. Se hele inskripsjonen «Folkets kjærlighed min belönning» her.

Sats med latinsk tekst er faktisk den roligste og derfor den beste, for her er frekvensen av over- og underlengder lavere enn i andre språk. Ta en kikk på svensk sats for et motsatt eksempel. Denne er mer urolig enn norsk sats pga. aksentene i ö, Ö, ä og Ä.

« » ligger på x-høyden og gjør ikke teksten mer urolig. Det gjør derimot “ og ”, særlig når det er mange av dem. (‘ og ’, som brukes i Storbritannia, er noe bedre enn de amerikanske “ og ”, siden de er mindre.) Derfor bør vi beholde « ».

«...den sidste Form, der falder sammen med Skriftlinien, er bedst.» Sitat fra C. Volmer Nordlunde: Typografisk ABC for bogvenner, København 1946. (I dansk typografi peker riktignok « og » den andre veien.)

Hvordan løse sitat-i-sitat og sitat-i-sitat-i-sitat

Jeg foreslår i slike tilfeller bruk av hhv. ‘ ’ og “ ”. Disse rammes riktignok av kritikken over, men det er ikke så ofte man trenger anvende sitat-i-sitat, og meget sjeldent man opplever sitat-i-sitat-i-sitat.

Bruken av ‘ ’ som sitat-i-sitat er i dag mye brukt i Norge. En annen løsning har også en viss utbredelse, nemlig ’ ’. Det er imidlertid en fordel at sitattegn er symmetriske, at de «lukker» sitatet inne, for slik vet man om de angir begynnelsen eller avslutningen på et sitat.

‹ og ›: et interessant forslag

Den framstående typografiske teoretiker og praktiker Jan Tschichold anbefaler bruken av enkle vinkler ‹ › i siteringer. Det samme har Øyvin Rannem, forfatter av en norsk lærebok i typografi, gjort i en tidligere debatt i nyhetsgruppa no.fag.typografi.

Det finnes noen få eksempler på bruk av enkle vinkler for sitat-i-sitat i norsk typografi. Ett er Robert Musils roman «Mannen uten egenskaper» (1-4, Solum 1990-93, oversatt av Ole Michael Selberg). Den ovenfor nevnte Øyvin Rannem har i sin nye lærebok «Typografi og skrift» (Abstrakt forlag, 2005) også tatt dem i bruk (se f.eks. side 36).

Jeg gjentar her illustrasjonen av hvordan jeg foretrekker sitat, sitat-i-sitat og sitat-i-sitat-i-sitat løst i norsk typografi:
SITATTEGN: « og »
SITAT-I-SITAT: ‘ og ’
SITAT-I-SITAT-I-SITAT: “ og ”

Fordelen med disse er at de er i samme «familie» som de doble vinklene, og kan slik føre til et mer enhetlig uttrykk i teksten. Man kunne tenke seg at de ble brukt for sitat-i-sitat mens de doble vinklene ble brukt i sitat på første nivå. Eller kanskje omvendt?

Min innvending er at disse tegnene er så små at når de står inntil det de siterer, kommer de for dårlig fram, det blir for lite tydelig at her blir det sitert. Mitt alternativ ‘ ’ derimot, synes svært tydelig. Men kanskje vil det hjelpe å legge inn litt luft mellom de enkle vinklene og det som siteres, slik som praksis er i Frankrike ved de doble vinklene. Men breddeverdien på disse tegnene er allerede bestemt av fontprodusenten, så da blir det manuelle eller halv-manuelle løsninger.

Vanens makt er stor. Det er nødvendig å prøve ut dette tegnet i virkelig bruk, før man kan trekke en endelig konklusjon.

De enkle vinklene er foreløpig omtrent ikke blitt brukt i Norge, men det er et fascinerende forslag å introdusere dem.

Se min animasjon om bruk av sitattegn.
Filstørrelse: 48k. Varighet: 45,5 sek. Deretter starter den på nytt. Animasjonen avsluttes ved å lukke vinduet som den vises i.

English summary

The standards for quotation marks differ from country to country, and the Norwegian standard has been guillemets pointing outwards, like «this». With the oncome of the public availability of desktop publishing, together with American typesetting applications, the Anglo-American standards have made a strong influence on Norwegian printing. This article argues that the Norwegian traditional typographic practice of quotation should be kept, because they produce the visually best text. The article also takes up how quotations inside quotations (and over again) should be practised.

Tilbake til hovedsiden

Sist revidert 2010-09-29.

EN AVSPORING, MEN LIKEVEL: En leser har påpekt at " ikke er tommetegn, slik jeg skriver et par steder. Det henvises til UCS-standarden (Universal Character Set). Tommer skal korrekt angis med det såkalte «dobbelt primtegn» (double prime) som utseendemessig – i praksis – er et skråstilt skrivemaskin-sitattegn. Dette tegnet angir for øvrig også «sekunder». Enkelt primtegn – ' (skråstilt) – betyr fot eller minutter. – Jeg er enig i innvendingen, og synes også at disse tegnene estetisk passer bedre inn i typografisk sats. Det rette skrivemaskinsitattegnet og den rette apostrofen – " og ' – mangler fullstendig stil, følelse og dynamikk. De skrå primtegnene har nemlig noe av det håndskrevne ved seg, som jo er basis for våre trykkskrifter. - Det er likevel ingen tvil om at dagens typografiske praksis er å bruke " for tommetegn.