De tradisjonelle typografiske reglene har de siste ti-tjue årene vært under press som følge av at også andre enn de faglærte typografene nå skaper typografi. Rimelig og enkel ny teknologi (PC/Mac og grafiske programmer) er tatt i bruk i både privat og profesjonell sammenheng av store deler av befolkningen. Den nye teknologien har også egenskaper i seg selv, som gjør at de tradisjonelle typografiske løsningene ikke lenger er like nærliggende å gripe til som før. Dessuten er påvirkningen fra utenlandsk typografisk praksis antakelig større enn tidligere. En av disse reglene gjelder bruken av sitattegn
(som jeg foretrekker å kalle dem). Andre eksempler
er hvordan initialer (store begynnelsesbokstaver) plasseres
sammen med brødteksten, og bruken av apostrof.
I nyhetsgruppa no.fag.typografi blir med
jevne mellomrom spørsmålet om bruken av sitattegn diskutert. Debattantene synes
i stor grad å være ikke-faglærte, men meget interesserte og kvalifiserte
utøvere av «den typografiske kunst» - ofte i akademiske sammenhenger.
De ønsker å produsere profesjonell tekst - og søker svaret på hva som er
«korrekt» typografi, men forholder seg kritisk til kildene. Og ofte gir
heller ikke tradisjonen fyldestgjørende svar.
Jeg mener absolutt ikke at den typografiske tradisjonen alltid gir
tilfredsstillende svar på alle slike spørsmål, heller ikke at de svarene som har vært
gitt er de beste, eller at de ikke kan endres. Det vi betrakter som typografisk
«riktig» er jo det (foreløpige) endepunktet i en utvikling, som vil gå stadig videre.
Det er også naturlig at nytt teknisk utstyr vil føre til nye
standarder for hva som er riktig og galt, for teknikken har alltid vært med på å bestemme resultatet,
den endelige utformingen. Derfor er det velkomment med en debatt
om slike ting.
En velkjent læresetning innen typografien er at de typografiske
løsningene skal hjelpe budskapet med å nå fram til leseren, og at utformingen ikke skal
forkludre formidlingen av budskapet ved at leseren fester seg mer ved formen
enn ved innholdet.
Denne tesen kan og må riktignok modifiseres når det gjelder f.eks. reklamens behov for
å fange leseren med en oppsiktsvekkende form. Men for de fleste kategoriene
grafiske uttrykk (f.eks. bok-, avis- og tidsskrifttypografi) er dette likevel en
tungtveiende grunn til å bruke tradisjonelle løsninger - i
dette tilfelle de sitattegnene som leserne er vant med.
|
Her er mitt forslag Her kan man raskt bringe på det rene hva
som er mitt forslag til bruk av sitattegn (og hvordan markere sitat-i-sitat, - for ikke
å snakke om sitat-i-sitat-i-sitat...).
Dette er et eksempel
på et komplisert sitatproblem. Mitt forslag er:
Forlaget løste det på denne måten:
|
Hva er så tradisjonen i norsk typografi for sitering,
hva er det lesende publikum vant med?
Måten å sitere på har endret seg over tid. I begynnelsen av 1900-tallet var formen ,, “ mye brukt. Man finner også formen ,, ”, som vist i eksempel 1 til høyre. Disse formene er nå helt ute av bruk. Formen « » ble anvendt samtidig med disse, i hvert fall fra begynnelsen av 1900-tallet (eksempel 2 til høyre). I dag er den nesten enerådende i avis-, bok- og tidsskrifttypografien i Norge (bortsett fra de angloamerikanske “ ” og skrivemaskinformen " som har gjort seg gjeldende de siste ti-tjue årene). Det er liten tvil om at « » blir oppfattet som riktig siteringsmåte av lesere flest i Norge i dag. Sitattegnene « » er av fransk opprinnelse («guillemets»), og er i bruk i
Danmark, delvis i Sverige, og i flere land på kontinentet. I Sverige og Danmark lar
man spissen peke innover (motsatt oss). I Frankrike er det vanlig å
legge litt ekstra luft mellom tegnet og det som siteres (noe franskmennene
også gjør ved kolon, utropstegn o.s.v).
|
![]() |
Nye løsninger som gjør seg gjeldendeI 1984 kom Apples Macintosh personlige datamaskin, med WYSIWYG på skjermen, PostScript, Laserwriter og PageMaker, og ble raskt tatt i bruk av entusiastiske publisister, som slik kunne gjøre selv mye av det som tidligere måtte overlates til grafiske bedrifter. I dag er disse verktøyene blitt allemannseie. Typografi på papir og skjerm utføres av alle og enhver. Dette har medført et press mot de typografiske reglene, av minst følgende tre årsaker: |
![]() |
De typografiske skriftene brukes med skrivemaskin-mentalitet
På en skrivemaskin har man bare tilgjengelig "-tegnet som sitattegn (skift-2). Dette har mange fortsatt å bruke etter at skrivemaskinen ble erstattet av PC eller Mac. Med det nye utstyret har de fått tilgang til typografiske skrifter, som f.eks. Times og Palatino, som har et stort sortiment med tegn, inkludert forskjellige sitattegn. Men brukerne er vant med "-tegnet, og dette er det enkleste å bruke. Andre sitattegn må hentes fram med snodige tastekombinasjoner (se illustrasjon til høyre). Konvertering til anglo-amerikanske
|
![]() |
Manglende formell opplæring betyr ubevisst holdning
|
![]() |
Hvorfor holde fast ved « »Et argument for å fortsette med « » (doble vinkler) i norsk typografi er at de er de vanligste å bruke, at disse tegnene er hva leserne forventer at sitater skal angis med. Men viktigst er at de - etter min mening - er de beste sitattegnene. |
For å skape et rolig og tiltrekkende satsbilde
(tekstens visuelle uttrykk)
er det avgjørende at x-høyden i linjene klart står fram. Dette betyr at over-
og underlengder (som f.eks. nedre del av g og øvre del av f) og aksentbokstaver (f.eks.
å og é) ikke dominerer over tegn som f.eks. n, som kun fyller den
såkalte x-høyden. Det er disse tegnene på x-høyde som gir
linjen en helhet og retning, som øyet skal følge. Over-
og underlengder og aksenttegn
gjør linjene mindre distinkte, øyet kan tendere til å følge dem bort fra
linjen.
Over- og underlengder er meget viktig for leseligheten (og disse bokstavene kan jo
heller ikke bare velges bort), men hvis de sammen
med aksentbokstaver og sitattegn av typen ‘ ’ “ ” blir for mange, blir
satsbildet urolig.
|
![]() |
Sats med latinsk tekst er faktisk den roligste og derfor den beste,
for her er frekvensen
av over- og underlengder lavere enn i andre språk. Ta en kikk på svensk sats for
et motsatt eksempel. Denne er
mer urolig enn norsk sats pga. aksentene i ö, Ö, ä og Ä.
« » ligger på x-høyden og gjør ikke teksten mer urolig. Det
gjør derimot “ og ”, særlig når det er mange av dem. (‘ og ’, som brukes
i Storbritannia, er noe bedre enn de amerikanske “ og ”, siden de
er mindre.) Derfor bør vi
beholde « ».
|
![]() |
Hvordan løse sitat-i-sitat og sitat-i-sitat-i-sitat |
Jeg foreslår i slike tilfeller bruk av hhv. ‘ ’ og “ ”. Disse rammes riktignok av
kritikken over, men det er ikke så ofte man trenger anvende sitat-i-sitat, og meget
sjeldent man opplever sitat-i-sitat-i-sitat.
Bruken av ‘ ’ som sitat-i-sitat er i dag mye brukt i Norge. En annen løsning har også en viss utbredelse, nemlig ’ ’. Det er imidlertid en fordel at sitattegn er symmetriske, at de «lukker» sitatet inne, for slik vet man om de angir begynnelsen eller avslutningen på et sitat. ‹ og ›: et interessant forslagDen framstående typografiske teoretiker og praktiker Jan Tschichold anbefaler bruken av enkle vinkler ‹ › i siteringer. Det samme har Øyvin Rannem, forfatter av en norsk lærebok i typografi, gjort i en tidligere debatt i nyhetsgruppa no.fag.typografi.Det finnes noen få eksempler på bruk av enkle vinkler for sitat-i-sitat i norsk typografi. Ett er Robert Musils roman «Mannen
uten egenskaper» (1-4, Solum 1990-93, oversatt av Ole Michael Selberg). Den ovenfor nevnte Øyvin Rannem har i sin nye lærebok «Typografi og skrift» (Abstrakt forlag, 2005) også tatt dem i bruk (se f.eks. side 36).
|
![]() SITATTEGN: « og » SITAT-I-SITAT: ‘ og ’ SITAT-I-SITAT-I-SITAT: “ og ” |
Fordelen med disse er at de er i samme «familie» som de doble vinklene, og kan slik
føre til et mer enhetlig uttrykk i teksten. Man kunne tenke seg at de ble brukt for sitat-i-sitat
mens de doble vinklene ble brukt i sitat på første nivå. Eller kanskje omvendt?
Min innvending er at disse tegnene er så små at når de står inntil det de siterer,
kommer de for dårlig fram, det blir for lite tydelig at her blir det sitert.
Mitt alternativ ‘ ’ derimot, synes svært tydelig. Men kanskje vil det hjelpe å legge
inn litt luft mellom de enkle vinklene og det som siteres, slik som
praksis er i Frankrike ved de doble vinklene. Men breddeverdien på disse
tegnene er allerede bestemt av fontprodusenten, så da blir det manuelle eller halv-manuelle
løsninger.
Vanens makt er stor. Det er nødvendig å prøve ut
dette tegnet i virkelig bruk, før man kan trekke en endelig konklusjon.
|
![]() |
English summaryThe standards for quotation marks differ from country to country, and the Norwegian standard has been guillemets pointing outwards, like «this». With the oncome of the public availability of desktop publishing, together with American typesetting applications, the Anglo-American standards have made a strong influence on Norwegian printing. This article argues that the Norwegian traditional typographic practice of quotation should be kept, because they produce the visually best text. The article also takes up how quotations inside quotations (and over again) should be practised. Sist revidert 2010-09-29.
|
![]() |