Tilgjengelig for alminnelig bruk etter seksti år i glemsel – men fortsatt i bly!
Fabritius-skriften har gjenoppstått
Oslo-trykkeriet Fabritius’ egen trykkskrift, den gotiske Fabritius-skriften, ferdig i 1962, har fått et nytt liv. Skriften var ment for bruk av Fabritius alene, men blir i dag solgt av skriftstøperier i USA og Sveits som håndsatstyper. Dette ville nok overrasket og gledet Fabritius-direktør Hroar Scheibler og tegneren Ole T. Ystenes.
Av Torbjørn Eng
Etter 20 års arbeid, med eksterne kostnader trolig i størrelsesorden én million kroner i dagens pengeverdi, ble Fabritius-skriften likevel nesten ikke brukt da den var ferdig.
Én årsak til dette var den minimale interessen for gotisk skrift på 1960-tallet. Tida for alminnelig bruk av denne skrifttypen var selvfølgelig for lengst over. Fabritius’ formål med skriften var nok å bruke den i spesielle historiske eller høytidelige trykkarbeider.
Men selv det tradisjonsorienterte W. C. Fabritius & Sønner fant ikke passende anvendelsesmuligheter for Fabritius-skriften. Modernismen på den ene sida, en tradisjonstro antikvatypografi på den annen, anga på 1960-tallet tonen i den grafiske formgivingen. Typografien var preget av «grotesk» skrift (uten seriffer), som Helvetica og Univers, eller de beherskede, «evige» antikvaene fra perioden fra renessansen til nyklassisismen, som Garamond, Baskerville og Bodoni.
Dessuten ble Monotype-settemaskinen, som Fabritius-skriften var laget for, noen få år etter fjernet fra Fabritius-setteriet, til fordel for fotosats og filmsats. Boktrykkpressene ble etter hvert erstattet av offsetpresser. Det var en stor teknologisk omveltning i den grafiske industrien i disse åra.
Fabritius-skriften ble ferdigstilt uten fanfarer fra Fabritius’ side, den vakte ingen oppmerksomhet i den grafiske bransjen, den ble nesten ikke brukt, før den til slutt ble fullstendig glemt. Jeg var helt ukjent med den da jeg i 1994 var i kontakt med den tidligere trykkeribedriften Fabritius, nå et eiendomsfirma. På deres vegne ble jeg bedt om å ordne materialet etter Fabritius-skriften.
I dag, på 2020-tallet, er det andre tider. Et rikt typografisk uttrykk blir nå verdsatt. Men det aller viktigste er at den gamle satsteknikken og trykkteknikken er tilbake igjen, nå for elskere av håndverksbasert arbeid, både blant utøvere og kunder.
Seksti år etter at Fabritius-skriften var ferdig er jeg blitt kjent med at den har fått et helt nytt liv. Den er til salgs som blytyper for håndsats – helt nystøpte typer fra Monotype støpemaskin. Ikke i Norge der skriften ble utviklet, men i Sveits og i USA, der Fabritius-skriften vekker interesse. Tekst blir trykt med Fabritius-typene, og skriften brukes i undervisning.
Fabritius-skriften kalles på det internasjonale markedet rett og slett «Fabritius». I resten av denne artikkelen vil jeg bruke dette navnet.
Eric Abrahamsens kort med bruk av Fabritius. Etter å ha trykt flere hundre eksemplarer oppdaget han til sin skuffelse at han hadde brukt en T i ordet «God». Det forhindrer ikke kortet i å være et vakkert arbeid.
Jeg kan takke Eric Abrahamsen i Fresno, California i USA for å ha gjort meg oppmerksom på Fabritius’ gjenoppståen. Abrahamsen er av norsk avstamning, og har derfor spesiell interesse for norsk skrifthistorie. Han er utdannet ingeniør, men har som følge av sin store interesse for det trykte ord etablert sitt eget lille trykkeri ved siden av. Trykkeriet heter Ecclesia Press, der han trykker på en 8”×12” digelpresse fra Chandler and Price, 1888.
Abrahamsen har skaffet seg noen «pounds» av Fabritius, og har blant annet trykt kortet vist over. Trykkeriets spesialiteter er takkekort, og dessuten trykker han sine egne behov for brevark og lignende, og et årlig julekort. Han disponerer over mer enn 80 ulike skrifter, i størrelse fra 4 til 120 punkter.
I forbindelse med arkiveringen av materialet etter Fabritius i 1994, skrev og publiserte jeg en lengre artikkel om Fabritius-skriftens historie. Skriften var Fabritius-direktør Hroar Scheiblers hjertebarn, og ble tegnet av Fabritius-tegneren Ole T. Ystenes.
Jeg sammenligner i artikkelen Fabritius med dens inspirasjonskilde, Gerhard Munthes håndtegnede skrift i Draumkvæde (1904), som skriftstøperiet Gebr. Klingspor arbeidet med å lage typer av fram mot 1. verdenskrig. Jeg skriver blant annet at Fabritius har tapt mange av Munthe-skriftens unike, kalligrafiske og elegante karakter.
De letterpress-entusiastene som i dag interesserer seg for Fabritius kjenner neppe denne bakgrunnshistorien. De vurderer skriften for det den er: en gotisk skrift, med et potensiale for bruk til for eksempel høytidelige, religiøse eller historiske tekster.
På det amerikanske nettstedet Briar Press, som er et viktig forum for letterpress-trykkere og -typografer, var det en debattråd i 2019 med mye informasjon om Fabritius (= Fabritius-skriften). Meningsutvekslingen startet med et spørsmål om leverandører av skriften. Vedkommende som spurte hadde allerede en del Fabritius, som tydeligvis ble brukt til undervisningsformål i emnet eldre typografi og trykk. Det ble også etterspurt alternativer til Fabritius, noe i retning av den første engelske boktrykkeren Caxtons gotiske skrifter. Relativt runde gotiske typer i et tett, mørkt og litt strengt skriftbilde, var tydeligvis det som var ønsket.
William Caxtons typer i From Godfrey of Boloyne, trykt i Westminster 1481.
Fabritius har nettopp disse egenskapene. Dessuten har skriften en annen kvalitet som kan appellere: Den er godt lesbar sammenlignet med alminnelige frakturskrifter. Dette skyldes at den har flere trekk fra antikvaen og såkalte lombardiske initialer, særlig blant de store bokstavene. Den er heller ikke så snirklete som frakturen. Fabritius-skriften kan med et stygt ord kalles en bastard: den blander trekk fra flere hold. Men derved er det også skapt noe nytt.
Debattråden på Briar Press indikerer at boktrykkeriet Harold Berliner, Printer, i Nevada City i California, USA tidlig skaffet seg matrisene til Fabritius. Det er mulig at dette skjedde på 1990-tallet. Her kan man lese mer om denne interessante juristen med en pasjon for boktrykkerkunsten.
Det er mindre sannsynlig at Monotype i England solgte Fabritius-matrisene på det åpne markedet, så lenge bedriften Fabritius i Oslo hadde grafisk virksomhet (inntil 1991). Skriften var bekostet av Fabritius-trykkeriet selv. Men det er ikke utenkelig at de avtalte et vederlag ved salg til andre kunder.
Denne prøven av Fabritius (= Fabritius-skriften) under navnet Fabritius 586 er utarbeidet av Monotype, og kan indikere at skriften var til salgs på det åpne markedet allerede fra den ble tatt i bruk i Fabritius i 1962.
I 1991/1992 ble utstyret knyttet til produksjon av skrift for den tradisjonelle høytrykksteknikken ved Monotype Corporation i England overtatt av en stiftelse. Jeg holder det for sannsynlig at Monotype og stiftelsen fikk overdratt rettighetene til skriften fra Fabritius i denne forbindelse. Det er verdt å merke seg at stiftelsen leverte matriser av Monotype-skriftene fortsatt pr. 2014, ifølge boka History of the Monotype Corporation (2014), og muligens gjør det fortsatt i dag.
Matrisene til Fabritius hos Offizin Parnassia Vaettis.
Det heter videre i debattråden på Briar Press at Harold Berliners matriser ble videresolgt til Offizin Parnassia Vaettis GmbH i Vaettis, Sveits, som i dag leverer Fabritius i 12 og 14 punkt. Dette skriftstøperiet ser ut til å selge nærmest samtlige Monotypes skrifter for håndsats. Deres tilbud av skrift er enormt.
Offizin Parnassia Vaettis på sin side sier at deres matriser kommer fra Monotypes fabrikk i Salfords, England, og at det i sin tid ble brukt til å produsere skriftprøven vist over. De forteller også at de en gang produserte en bok på tysk, satt med Fabritius i 14 punkt størrelse.
Monotypes settemaskin besto av et tastebord (til venstre) og en støpemaskin. Hentet fra Den satstekniske udvikling (1983).
Fabritius og de andre Monotype-skriftene blir støpt på Monotype settemaskin. Monotype ble i sin tid markedsført både som en settemaskin og som et lite skriftstøperi i trykkeriet. Den består av to deler. Først en innskrivingsenhet, der teksten blir kodet som perforerte hull i et hullbånd av papir. Hullbåndet blir så lest i støpemaskinen, der typene blir støpt enkeltvis og ordnet i linjer i en tekstblokk. Ved å bruke dette utstyret som skriftstøperi kan man støpe løse typer til bruk for håndsats, og plassere typene i settekasser.
I USA i dag støpes Fabritius av skriftstøperiet Michael og Winifred Bixler i New York. De har skriften kun i 14 p. Også de støper skriften fra Monotypes matriser i Monotype støpemaskin. Eric Abrahamsens beholdning av Fabritius er støpt her.
Det er overraskende og gledelig at Fabritius er i bruk, og at noen finner den anvendelig. Vil det norske letterpress-miljøet interessere seg for skriften?
Oppsettet av alle tegnene i Fabritius-skriften for matriserammen til bruk i Monotypes støpemaskin. Til sammen er det tegnet inn 213 tegn, derav 13 ligaturer, to varianter av majuskel og kapitél M, to varianter av minuskel d og to varianter av majuskel J.
ENGLISH SUMMARY
The Fabritius typeface was finished in 1962, and meant for use by the printer Fabritius & Sønner in Oslo, Norway alone, for typesetting on Monotype machines. Blackletter fonts were of little use and interest in the modernist 1960s and 1970s, and only a few years later the Fabritius company scrapped their Monotype machines during the great technological upheavel in the graphic industry. With renewed interest in letterpress technologies and more varied typographic expressions, the Fabritius typeface is now for sale in the USA and Switzerland for hand composition, and is being used.
The article also discusses how the typeface has become available to the public, after the demise of the Fabritius & Sønner as a printer in 1991 (they are now in the property business) and after the letterpress business of the Monotype Corporation was turned into a trust around the same time. As I only speculate about how this came about, more information about this process is welcome. Please contact me at ten@typografi.org
Først publisert 18.1.2024
Sist revidert 21.2.2024
Fabritius-skriften anvendt av den amerikanske letterpress-trykkeren Eric Abrahamsen.